Streken er DNA-et, streken er livet

Streken er DNA-et, streken er livet, streken er det som forbinder oss, som limer oss sammen og holder oss fra hverandre i en lang rekke med avvisninger og misforståelser.

Streken er DNA-et, streken er livet, streken er det som forbinder oss, som limer oss sammen og holder oss fra hverandre i en lang rekke med avvisninger og misforståelser. I arvestoffet ligger kodene til øyenfarge, hårfarge, skulderbredde, ligger sammenhengen i hvordan du og jeg smiler på en måte som gjør at vi ligner. Der ligger hvordan du ber meg smile i stedet for å være lei meg, der ligger grunnen til at jeg smiler fordi du lærte at du ikke skal være sur og at du lærer meg at jeg ikke er pen når jeg er sur. Ikke vær sur. Hva er sur? Koden til tristhet ble et sted på veien borte fra strekens register over lovlige følelser, sammen med sinne og selvhevdelse, og ført videre til meg, som noe i minus. Når jeg ikke smiler er jeg ikke er pen, når jeg ikke er pen er jeg ikke noen du vil ha rundt deg, og jeg vil være nær deg, jeg trenger deg, du som fødte meg, jeg trenger trøsten og tryggheten du kan kode inn i meg. Som menneskebarn er jeg avhengig av andre voksne individer i mye lengre tid enn noen annen levende art på jorden, det handler om overlevelse, så jeg tilpasser meg. Jeg tilpasser meg slik du også tilpasset deg og videre bakover og framover, og i alt dette rulles streken ut og videre ut, med nye knuter på, som kan løses opp, rettes og rettes ut til alt er lov, til sinne, surhet, glede og sorg er lov, til alt binder oss sammen i trøst og trygghet og gener.