Linjenes linjedans

Vi tror kanskje vi er parallelle linjer. Høyst individuelle i et parallelt løp mot en evig utstrekning. De som tror på rette parallelle linjer ser seg rundt og tenker de er den mest parallelle av dem alle. Kanskje med spenstig avbøyning eller med positiv krumning så de høytstående kan skue ned å få illusjonen av en ball. Fire parallelle linjer i en firkant tror de er familie – en ufravikelig feil.

De som tror på konvergerende linjer skjønner fibbonaccirekken i sommerfuglvingene. På konstant kollisionskurs berikes vi i krysningspunktene oss i mellom. Evklid – en rett rasjonell linje; orden og Apollon. Verden – entropi og konstant konvergens. Kompleksiteten øker med antall krysningspunkter. Veikryss både med og uten faustiske avtaler. En krysning blir aldri slutten for en linje og utenfra kan linjen virke upåvirket fra krysningspunkt til krysningspunkt. Men tenk på lyset som sendes gjennom linsen. Den bærer kanskje samme frekvens, men retningen - formålet - er en annen. Det er linjens liv underlagt sammenstøtenes taktstokk. Kosmos er likegyldig til linjenes utstrekning, men linjene konvergerer ikke for kosmos, men for rutenettet som betinger kosmos’ eksistens.