Linjen forflytter seg fra et sted til et annet, slik syr den sammen alle punktene

En strek. To ender.

Linjen forflytter seg fra et sted til et annet.

Slik syr den sammen alle punktene.

Alle glimtene.

Alle de separerte.

Sammen skapes former å lære kjenne.

Former som først aldri blitt sett før.

Så gjenkjennes de. 

Ja, de formerne, de lærer vi oss rask å se på ny.

Om ikke her, så ser vi det der. 

Hva er det vi ser når vi får øye på oss selv?

De øyeblikk er jo så korte.

Det er nesten ingenting vi vi rekker. 

Også glemmer vi jo. 

Streken. Tiden. Evigheten.

Min linje. Din linje. Konturen av en linje i ryggen hans.

Én kontinuerlig bevegelse.

Når vi ikke ser på linjen, men på sidene, da dannes ulikhetene.

Slik kutter den og slik differensierer den.

Der blir du invitert til å velge, til å prioritere.

Til å skape gjennom å fordele.

Tror du linjen være hel i seg selv?

Alle variasjoner kan rommes i linjen.

Skjelven, veik og stødig.

Linjen laget utav kropper, den beboer en særegen toleranse. 

En strek. 

To ender.

Helt til den bindes sammen.

Begynnelsen mot slutten.

Eller, slutten mot begynnelsen?

Sambandet.

Denne linjen, denne loop.

Åh så formbar.

Tross sin rette natur.