I passerspissens retning: Går jeg nå i fotsporene til stjerneskuddet som viser seg for meg?

Jeg står i vinden og blir ikke plukket. Jeg lar meg brenne og bøyes til sot. Jeg lar roten bli igjen på et tynt jordlag. Jeg venter på solen og lar vannet tiple ned langs meg, men mine øyenbryn fører vannet til siden så jeg fortsatt kan se i silende regn. 

Og her skal jeg forsøke å samle mine notater i en lineær rekkefølge. Jeg vet allerede hvor de slutter, det er her hvor jeg er nå og skuler mot dem som selvmotsigelser.

Tårene jeg har sett hos den som forlater meg virker i sprikende retninger. Med vilje og trengsel, behøver usikkerhetene å bli til samletråder.

For meg: hvis kunstneren hadde vært like profesjonalisert som legeyrket, satt i system, med oppfølgninger og krav på samme måte – og ikke på en korrupt måte -som alltid, da hadde det vært muligheter. Nå er det selvmotsigelser som får plass, og grensesetting som trekker tråder ut av kjernekraften i meg. 

Jeg har funnet fram til ting som bærer minner om ham. En sjøfarge som minner om noe kjemisk som består av følelser som foregår i hans øyne. Han lot meg se øynene hans.

Jeg har en venn, som kunne vært min søster. Vi vil og vi ønsker; det er vårt rådende sinn. Jeg synes vi er diatrale motsetninger på et vis, hvor tvilen råder hos meg når jeg ikke søker ly alene, og for henne er det motsatt. Tvilrådigheten for meg finnes blant menneskene. I ly peker jeg meg kun mot svaret; at jeg trenger dem.

I passerspissens retning: Går jeg nå i fotsporene til stjerneskuddet som viser seg for meg?