Firkanten er spennet mellom tydelige faste rammer og rigiditet

For meg assosierer jeg firkanten som spennet mellom tydelige faste rammer og rigiditet. Det ene er noe positivt imens det siste er mer negativt. Rom er firkantete og da er det ofte gitt hvordan man skal innrede dem. Ting får sine faste plasser. Det er noe trygt. Men er rigiditet trygt? Den rigide trenger trygghet. 

Jeg tenker også på firkanten som en boks. Å plassere noe i en boks. En boks brukes om noe fast, noe som stenger noe ute. Noe som ikke åpner. Da tenker jeg videre på utrykk rundt boksen, for eksempel: «å ikke kunne tenke utenfor boksen». 

Når fire mennesker møtes over et bord, sitter de ofte i en firkant. Bare se for deg at du tegner streker rundt ryggene deres. Det er noe balansert ved en firkant. 

Men jeg tenker også at det er noe kjedelig ved en firkant. En sirkel er mer spennende.