En linje har en iboende stringens

En linje har en iboende stringens, en retning med et klart definert startpunkt og et mål. Vi møter den utfra vår indre konstitusjon gjennom våre liv. Bærer vi mye ansvarlighet blir linjen lovmessig, en plikt, noe ufravikelig. All vår væren vil dermed preges av opplevelsen av og frykten for å dømmes, og i hvilken grad vi lykkes med å holde oss langs den gitte linjen. Linjen skaper redsel. Redsel følger livslinjen.

Men linjen har potensiale til å gi oss frihet. Vi har et liv, og dermed et ufravikelig program som går fra A til B, fra unnfangelse og fødsel til død. Hvordan lever vi reisen? Jeg ser linjen som en referanselinje, mitt beste bilde er å se streken som en notelinje. Linjens substans er absolutt, og er som en tvinnet streng av kjærlighet og sannhet. Disse to verdiene er ufravikelige, absolutte og allment gyldige. Men som noter danser rundt linjen danser også jeg gjennom livsveien. Jeg søker å følge linjen av sannhet og kjærlighet. Noen ganger treffer jeg «spot on», men mesteparten av tiden svinger livet mitt noen ganger over, noen ganger under. Jeg er ufullkomment fullkommen, og bærer av livets dypeste sannheter, utøver av kjærlighetens kraft. Jeg har retning, med en begynnelse og slutt. Dansen er fylt av nåde.